Min dag i rampelyset til Resett og “Ja til bilen i Oslo”

Denne uka har jeg hatt den tvilsomme ære å bli omtalt på kampanjesidene Resett.no og “Ja til bilen i Oslo”. Det er mye å si om disse sidene, men for dere som trenger en kortversjon:

• Dette er nettsider som rutinemessig bryter Vær Varsom-plakaten, og som ikke er redd for å lyve for å fremme sin agenda.
• De bruker artikler med ekstremt personfokus, misvisende overskrifter og kommentarfelt med mye aggresjon og sinne til å prøve å skremme folk fra å bruke ytringsfriheten sin eller fra å delta i politikken.
• Og nei, jeg er selvfølgelig ikke “en trussel mot ytringsfriheten”. Jeg har simpelthen bruk den.

Så til langversjonen:

For litt over en uke siden twitret jeg dette:

Artiklene jeg lenket til i tweeten kan du lese her og her.

I et fritt marked er det opp til annonsørene selv å velge hvem de vil annonsere hos. Det virker jo ganske åpenbart — Høyre er lite interessert i å annonsere i Klassekampen og Felleskjøpet annonserer ikke hos Dagens Næringsliv. Men i disse digitale tider vet som oftest ikke annonsørene lenger hvor de annonserer, men overlater til Google eller andre å vise annonsene til de brukerne de tror er mest interessert på hvilke som helt av nettsidene som har annonseavtale med Google. Hvis du lurer på hvordan det fungerer kan du for eksempel lese denne twittertråden. I stedet legger annonsørene inn unntak, nettsider de ikke vil at annonsene skal vises på.

Jeg trodde enkelt og greit at OneCall hadde glemt å legge til nettsiden som unntak, og gjorde dem oppmerksom på det. OneCall svarte kjapt på tweeten, og der ville historien som regel endt.

I stedet valgte facebookgruppen og bloggen “Ja til bilen i Oslo” og nettsiden “Resett” å vise akkurat hvorfor jeg tror OneCall og andre selskaper som annonserer ikke ønsker å assosieres med disse nettsidene.

Resett.no

Klokere folk enn meg har forklart hva som er problematisk om Resett.no. Jeg kan anbefale min partikolega Anders Skyrud sin tekst “Resetts personkampanjer er en trussel mot ytringsfriheten” eller Debatten på NRK forrige uke. Resetts artikkel som meg inneholt flere løgner, og de har heller ikke gitt meg muligheten til samtidig imøtegåelse av disse feilaktige påstandene slik Vær Varsom-plakaten krever. Jeg har i det hele tatt aldri blitt kontaktet av dem. Dette er nettsidens vanlige praksis, på tross av at de hevder å være en avis og at de følger Vær Varsom-plakaten.

Ja til bilen i Oslo

Ja til bilen i Oslo startet som en facebookgruppe med et monomant fokus på Miljøpartiet De Grønne, drevet av den tidligere journalisten Jarle Aabø. Han er ikke redd for å vri på sannheten for å fremme sin agenda, faktisk.no har for eksempel gjort to faktasjekker (her og her) som begge resulterte i konklusjonen “Faktisk ikke sant”. Siden har det også blitt en blogg, som han hardnakket påstår er en “nettavis om samferdsel i Oslo”. Det er det få andre enn Jarle Aabø selv som mener, for eksempel uttalte Fagpressen følgende til Journalisten.no:

– Når det gjelder selve virksomheten, viser det seg at publikasjonen på jatilbilenioslo.no verken fremstår som noe selvstendig journalistisk produkt som dekker samferdsel i samsvar med de krav til redaksjonell virksomhet som gjelder for medlemskap i Fagpressen, eller som frakoblet Facebook-gruppen «Ja til bilen i Oslo».
– Realiteten i virksomheten samlet sett, fremstår mest som en ren politisk kampanje mot den samferdselspolitikken som føres av dagens bystyre i Oslo, og mot de enkeltpolitikerne som fremmer denne politikken.

Den siste leddsetningen er mitt hovedproblem med denne facebookgruppa: Et ekstremt fokus på enkeltpersoner, og gjerne også helt vanlige MDG-medlemmer eller sympatisører helt uten posisjoner, makt eller verv. Saker om dem med bilde og fullt navn som Aabø vet vil skape sinne, deles i den lukkede facebookgruppen. Kommentarfeltet går bananas, og de eneste som utestenges fra de moderete kommentarfeltene er de som eventuelt måtte finne på å komme med saklige innvendinger mot Aabøs agenda. Ballet slutter som regel med at facebook-posten slettes, for å fjerne alle spor etter denne praksisen som nærmest ligner et Orwelleiansk rituale ala “two minutes hatred”. I hvert fall to helt vanlige partimedlemmer uten verv som jeg kjenner har blitt skremt fra å ytre seg etter slike runder.

Facebookposten om meg er nå slettet, og derfor kan jeg heller ikke vise eksempler fra kommentarfeltet. Kommentarene øverst i denne saken er fra Resett.no sitt kommentarfelt.